Ull.
Fra de eldste tider har menneskene holdt sauer som husdyr.
I middelalderen økte saueholdet sterkt i England, og det førte til at dette landet ble et sentrum for ulleksporten. Fra slutten av 1800-tallet er den europeiske ullproduksjonen  fullstendig distansert av produksjonen i de oversjøiske land, og spiller i dag en underordnet rolle på verdensmarkedet. I våre dager er Australia i særklasse den største ullprodusent.

Sauen regnes som en særskilt slekt (ovis) innen de partåede hovdyr. Den er drøvtygger på samme måte som kua og geita. Opprinnelsen og avstamningen til sauen har man ikke helt sikker kjennskap til, men det vi vet er at den er et av de eldste husdyr.

I Sveits er det ved utgravninger av myrer funnet saueskjeletter som man mener stammer fra steinalderen. Tamsauen slik vi kjenner den, er opprinnelig oppstått ved temming av ville sauer. Vi kjenner alle flere typer villsau, både fra Europa, Afrika, Asia og Amerika. En av dem er muflonsauen, mener man er stamfaren til tamsauen.

Ullen er vel den eneste av alle fibre som fra naturens side er skapt for å oppfylle et bekledningsformål. Ullen er nemlig av skaperen gitt egenskaper som gir dyrene den mest hensiktsmessige beskyttelse mot temperatursvingninger.

Et karakteristisk trekk ved de animalske fibre er den skjellaktige overflaten, derfor lar de seg lett skille fra andre fibre ved å betrakte dem under mikroskop.

Ullfibrene er fra 3-40cm lange, mer eller mindre kruset. Ullen er som regel hvit, men det finnes også svart og brun ull.
Hver sau gir fra 2-6 kg pr år, og blir klippet en til to ganger pr år.

Morfologisk (overflateform) struktur.
Ullfibrene har en meget komplisert morfologisk struktur. Det ytterste tynne laget, som kalles cuticula har skjellformet struktur. Under cuticulaen ligger cortex, som utgjør størstedelen av fibren. Innerst finnes i grove fibre et marghulrom, medulla.
Denne enkle struktur, dekker imidlertid over en langt mer komplisert detaljstruktur. .


Hovedbestanddelen i fibren, cortex, består av avlange tilspissede celler, som kiles inn i hverandre.
I mange ulltyper finnes to typer av cortexceller, som benevnes ortcortex og paracortex.
Denne bikomponent-struktur har sammenheng med ullfibrens krusning og krusning graden, avhengig av fuktigheten. Det har vist seg nemlig at to forskjellige cortexkomponenter har forskjellig svellingsevne.
Cortexcellene består av makrofibriller, som igjen består av mikrofibriller, som ligger innlagret i en matrix-substans.

Ytterst er fibrene dekket med hornskjell, eller epidermisskjell (cuticule)
Mikrofibrillene består av ennå mindre enheter, som er oppbygd av spiralformede kjedemolekyler.

 

 

Ullen består av proteinmolekyler (keratin), og ligner svært på menneskehår. Proteinmolekylene danner fibrillene, som går sammen til fibrillbunter og danner det innerste i fibercellen. På grunn av denne oppbyggingen er ullfiberen usedvanlig elastisk. Ull tar opp fuktighet, og kan ta opp ca 1/3-del av sin egen masse i form av vanndamp uten at den kjennes fuktig. 

Det har vist seg at mikrofibrillene består av relativt svovelfattig protein, mens matrix-substansen består av protein med relativt høyt innhold av den svovelholdige aminosyren cystin, samt aminosyren tyrosin.
Da nedbrytningen av matrix-substansen kan tenkes å ha stor effekt på strukturens sammenheng, kan dens relativt høye svovelinnhold tenkes å gi en forklaring på den store betydning som reaksjoner med disulfidbindinger har for ull. I denne forbindelse kan også nevnes at den såkalte Pauly`s diazoreaksjon som påviser aminosyren tyrosin, er en gammel kjent metode for kvalitativ påvisning av begynnende ullbeskadigelse, og at den kan forklares ved at de ytre cuticula-lag er nedbrutt.

Fiksering.
Ved fiksering forstås prosesser som stabiliserer tekstiler i en ønsket form. Denne ønskede form kan være den flatt utbredte tilstand eller det kan være pressfolder, plisseer eller lignende,  hvor stoffet er kraftig deformert.
I alle tilfelle, også ved flatt utbredt stoff,- er fibrene imidlertid mer eller mindre deformert i forhold til deres opprinnelig form. De er derfor karakterisert ved indere spenninger, hvis utløsning ved f.eks. fukting kan gi den uønskede dimensjonsendring i form av utretting av bevisst ønskede anbrakte pressfolder.

En fikseringsbehandling innebærer alltid en utløsning av indre spenninger i fibrene, mens materialet er fastholdt i en bestemt ytre form. De indre spenninger i fibrene skylles de påtrykte deformasjoner  (strekning, bøyning eller vridning) som medfører at en del tverrbindinger mellom fibrenes strukturelementer er under spenning. Utløsningen av indre spenninger innebærer brytning av tverrbindinger og gjendannelse av nye tverrbindinger i posisjoner, som svarer bedre til fibrenes deformerede form.

Noen fundamentale forhold vedrørende ullens fiksering, belyses ved følgende eksperiment. En fiber strekkes 40%, utsettes for damp i den strekte tilstand og får deretter fritt lov til å slappe av i damp i en time,  og lengde måles på ny. Det viser seg da at fibre som i strekt tilstand kun er dampet i kort tid, etter en avslapningsperiode har trukket seg sammen og blitt vesentlig kortere enn de var før strekningen på 40%.

Denne såkalte superkontraksjon når maksimal størrelse ved ca 3 min. dampningstid. Ved lengre dampningstid blir superkontraksjonen gradvis mindre, og den er null ved ca 15 min. Ved ennå lengre dampningstid bevarer fibren en del av forlengelsen. Det er således skjedd en fiksering ("permanent set") av en del av forlengelsen.
Filseringsgraden stiger med stigende dampningstid.
Disse fenomener, og en rekke andre erkjennelser vedrørende ullens fiksering, har
vært forklart på lidt forskjellig vis i tidens løp.

I dag er det en generell enighet om at forklaringen på superkontraksjonen, er at det ved kort dampningstid skjer en brytning av tverrbindinger uten gjendannelse av andre. Derfor får de generelle kontraksjonskrefter fibren til å trekke seg sammen til en lengde, mindre enn den opprinnelige. Ved lengre dampningstid skjer det øyensynlig i stigende grad en gjendannelse av tverrbindinger i posisjoner svarende til fibrens forlengelse, dvs. en fiksering.

Noen vanlige saueraser.
Merinosauen.
Denne rase forekommer i alle de store ullproduserende land, særlig i Australia og Sør Amerika.
Merinosauen gir den fineste, dvs. den tynneste ullfiber, med kraftig krusning og lang fiberlengde.

Lincoln og Leichestersauen finner man i New Zealand og Sør Amerika. ullfibrene er gøvre og lengre enn hos merinosauen.

Cheviotsauen kommer opprinnelig fra England og Skottland, men finnes nå i mange andre ullproduserende land. Med hensyn til ullkvalitet står cheviotsauen i en mellomstilling. I Norge holdes denne sauerase ved siden av andre raser som gir tilsvarende ullkvalitet., f.eks. dalasau.

Crossbredsauen, er spesielt utbredt i New Zealand og Sør Amerika.
Crossbredulla er en grøvere, lengre og mindre krysset ulltype. Den er spesielt egnet til møbelstoff og gulvtepper, hvor slitestyrken og spenstigheten spiller en stor rolle. Den anvendes også til tweed og andre grøvere bekledningsstoff.

Spælsauen, eller stubbropesauen var den gamle opprinnelige sauen her i landet. Den ble etterhvert oppblandet med fremmede raser, eller fortrengt av disse, slik at det bare fantes noen få igjen av disse i enkelte avsidesliggende fjell og skogsbygder.

HÅRTYPER.
Bunnull.
Hos enkelte foredlede saueraser består fellen utelukkende av bunnull. Når sauen får flere hårtyper, er bunnulla den som ligger nærmest huden. Denne ulla er svært fin og kruset.

Dekkhår,
danner den lange hårkledningen hos enkelte saueraser, f.eks. hos spelsauen. De er grove og rette.

Stikkelhår,
kalles også dødhår. De finnes på sauenes hode og bein. Disse hårene er kort, rette og sprø. De er vanskelige å spinne, og de tar ikke til seg farge som annen ull. Dette utnytter man for å få såkalte dødhårsvirkning.

Klassifisering.
· Klippull kalles den ulla man får når levende sauer klippes, og med den beste kvalitet.
· Skinnull kalles den ulla man får fra nyslaktede dyr, men fiberkvaliteten er dårlig.
·  Avfallsull kalles den ulla som man får fra uspunnet avfall i spinneriet. Den er gjerne kortfibret, men kan ellers sammenlignes med den naturulla som den stammer fra.
· Sjoddi er den ulla man får ved å rive opp ullavfall, vevde eller strikkede filler og plagg.
     Sjoddi er mye billigere enn ny ull, og fibrene er kortere.

Ullfibrenes finhet.
Ved bedømmelse av ullkvaliteten tar man særlig hensyn til fibrenes finhet, lengde og krusning.
Det er flere systemer for å måle finheten på ulla. Det engelske systemet, som kanskje er det mest brukt, angir finheten fra 100`s til 36`s, hvor 100 er den tynneste ulla.

Handelskvaliteter.
Med hensyn til fiberfinhet blir ulla delt inn i tre hovedklasser:

· Merino - 60`s og finere.
· Crossbred, mellom 58`s-36`s.
· Grovull, grøvere enn 36`s.

Ullfibrenes utseende og egenskaper.

Farge.
Fargen på det meste av verdensproduksjonen går fra gult til hvitt, men det forekommer også svart og brun ull.

Fiberlengde og finhet.
Ullfibrens lengden varier fra 4-30 cm, og tykkelsen ligger mellom 0,017-0,042.
Ved kvalitetsbedømmelse går man i første rekke ut fra finheten, ikke fra lengde som ved bedømmelse av bomulla. Jo finere ulla er, dess finere garn kan spinnes og de stoffene som veves blir da mykere og mere proøse.

Elastisitet.
Ullens stor elastisitet gjør at ullfibrene beholder sin krusning. Derved vil også stoffene bevare sitt volum og sin varmeisolerende evne.
Man kan prøve elastisiteten hos en ullvare og en bomullsvare ved å krølle dem i hånden. Ullvaren gjenvinner sin opprinnelige form, men det gjør ikke bomullsvaren.
 

Strekkstyrke
I forhold til andre fibre har ulla liten strekkstyrken.

Fuktighetsopptak.
Ullen har god evne til å ta opp fuktighet, faktisk hele 12% av sin egen vekt ved en relativ fuktighet på 65% og en temp på 20 oC.

Kjemikaliemotstand.
Ulla har en god mot syrer, men er meget ømfintlig for alkalier.

Sammendrag av ullens egenskaper:

· Vakker glans
· Kruset, gjør ullstoffene varme og lette å spinne
· Tøyelig
· Har stor elastisitet. Krøller derfor lite
· Varmer godt
· Har stor evne til å ta opp fuktighet
· Kan valkes og filtes
· Har middels god strekkstyrke
· Motstandsdyktig mot syrer
· Liten motstandsdyktighet mot alkalie
· Tåler pressing på temp. opp til 120oC

Til hovedsiden