SEIERSBORG TEXTILFABRIKK.

Fredrikstad er en kommune i Østfold, med ca. 80000 innbyggere. Fredrikstad karakteriseres ofte som Norges første renesansseby, med kvartaler avgrenset av gater anlagt i et regelmessig mønster. Fredrikstad ble grunnlagt i 1567 av kong Fredrik II av Danmark og Norge. Det skjedde under Den nordiske sjuårskrigen. Under denne krigen mellom Danmark - Norge og Sveige brente svenskene Sarpsborg som kong Olav den hellige hadde grunnlagt i 1016. Befolkningen i den nedbrente byen ønsket derfor å gjøre den nye byen mindre utsatt for fremtidige angrep. I 1569 ble så det nye navnet «Fredriksstad», oppkalt etter kongen, tatt i bruk etter det gamle «Sarpsborg». Derfor kan grunnleggelsen av Fredrikstad sees som en gjenreisning av Sarpsborg

Under den store nordiske krig (1700-1721) hadde skjærgårdsflåten base i Fredrikstad fra 1709. Den stod under kommando av admiral Peter Wessel Tordenskiold(16-1720)). Halden var ladested under Fredrikstad frem til 1665, og fra 1670 til 1720 var Moss ladested under Fredrikstad. Gleng var en del av Fredrikstad fra 1567 til 1825, mens området Sarpsborg forøvrig var en del av Fredrikstad frem til 1839.

Til tross for byens betydning som forsvarsverk holdt folketallet seg lavt, rundt 2000 innbyggere, frem til svenskenes invasjon og okkupasjon (1814-1815)). Under denne okkupasjonen ble Mosse-konvensjonen undertegnet av Sveriges daværende kronprins Karl Johan i Fredrikstad. Avskaffelsen av sagbruksprivilegier i 1860 førte til Fredrikstads viktigste vekstperiode. På relativt kort tid ble den lille handels- og sjøfartsbyen forvandlet til en av landets mest betydelige industribyer med industri knyttet til sagbruk og teglverk som de viktigste industrier. På grunn av dette fikk Fredrikstad tilnavnet Plankebyen.

 

Bildet er tatt fra Gutzeits gate, og fabrikken ligger mot Mosseveien Vet ikke når bilde ble tatt, men mange ansatte er det.

Seiersborg Textil fabrikk har sine røtter fra 1917. Da ble det opprinnelig etablert et rent veveri, men driften startet ikke før 1920. Eierne var et handelsfirma i Hamburg med norske eiere. Etterhvert ble bedriften overtatt av familien Kirsebom. Alle varene ble frem til 1957 fraktet til Helsingborg Jaquard veveri for farging, men da flere av farge og etterbehandlingsmaskinene ved Helsingborg Jaquard veveri ble flytte opp til SeierborgTextilfabrikk i Fredrikstad. Det lettet både planleggingen og disponeringen av hvilke farger og mengder man trengte, samt at leveringstidene gikk betydelig ned. På 60-tallet var hovedproduksjonen «alt for damene» dvs. flotte ullstoffer til drakter og kjoler. Det var gabardin og ripskvalitetene som dominerte, men vår ullgeorgette var også en vel ansett og populær vare. Bl.a skal Lady Diana ha hatt flere plagg med denne kvaliteten.

Molstad i Oslo var en stor kunde, likeledes Larsen og Lütken. Ullstoffene var den gang av meget høy kvalitet, og derav relativ høy pris. Derfor ble det lagt ned et stort arbeid på varene, både før  og etter farging. Bl.a kom nemlig evtl. vegetabiliske fiberrester frem som lyse ufargede "forurensninger" etter farging, fordi ullfargestoffene ikke har noen affinitet til de vegetabiliske restene/flisene i garnet. Disse  måtte fjernes for hånd, å plysje varen som det het, eller karbonisere varen. Dvs. man behandlet stoffet med en svovelsyre blanding og "brant" vekk forurensningen gjennom tørking ved relativ høy temperatur. Det kunne også forkomme at en renningstråd var plassert feil i renningen, slik at mønsteret ikke stemte. Da ble denne tråden fjernet for hånd, og en ny tråd "brodert" inn for hånd. En rask og rutinert stopperske kunne i beste fall klare å bytte ut en feil tråd i et 50 meters langt stykke i løpet av en arbeidsdag. Det var en lønnsom operasjon, og forteller litt om prisen på varen og lønnskostnadene den gang. Vi brukte Plus i Gamlebyen til å utvikle attraktive modeller for bruk i markedsføringen av våre stoffer for drakter og kjoler. En annen stor kvaliteten den gang var portierene. De ble vevd på jaquardstolene i mange mønster, og kvalitetene besto av en blanding av viscoserayon og bomull. Det gjorde at mønsteret kom veldig godt frem. Disse fibrene trakk forskjellig med farge, samt at viscoserayon fibrene var blanke. Veveriet produsert varer frem til midten av 70-tallet, men da var ikke veveriutstyret konkurransedyktig lenger. Fra da av gikk bedriften over til å kjøpe inn råvarene fra utlandet. Da gikk bedriften over til å bli et rent fargeri. Etterhvert hadde vi fått moderne utstyr til å farge og etterbehandle alle varer. I tillegg hadde bedriften stadig flere oppdrag for farging og etterbehandling for andre kunder, såkalt leie arbeid. På det meste utgjorde faktisk leiearbeid bort i mot 80 % av det tot. kvantum og egenproduksjon ca 20%. Fiberpels sto for ca. 1000 tonn pr år. Polycoat i Moss var også en betydelig kunde med ca 80-90 tonn pr år. Vi farget først garnet, og produserte deretter renninger som Polycoat laminerte med papir til ferdig tapet. Vi hadde også mange andre leiekunder, men de var mer sporadiske.

Overgang til nyere teknologi, hard konkurranse, høye produktivitets- og kvalitetskrav medførte behov for kompetanseheving på alle plan i bedriften, og siden 1987 har det vært arbeidet intensivt med å få etablert en formell opplæring for fagarbeidere i teko-industrien. Det var partene i arbeidslivet -Teko Landsforening og Fellesforbundet, som formelt sett tok initiativet til at arbeidet med fagopplæring ble satt i gang for søm-/konfeksjon og for tekstilfaget. For å få innført en ordning med offisiell opplæring og fagstatus i et fag, måtte faget legges inn under Lov om fagopplæring i arbeidslivet (LFA) En slik formalisering krevde for det første at de aktuelle arbeidslivsorganisasjonene, i dette tilfelle forløperne for Teko Landsforening og Fellesforbundet, ba Rådet for fagopplæring i arbeidslivet (RFA) om å oppnevne et midlertidig utvalg for faget. Da det grunnleggende arbeidet var gjort for at industritekstilfaget kunne legges under Lov om fagopplæring i arbeidslivet (LFA), ønsket utvalget for tekstilfaget sammen med Teko Kompetansesenter, Fellesforbundet og Tekolandsforening å markere denne milepælen. 12. mai 1989 ble utvalgets arbeid overlevert til Rådet for fagopplæring i arbeidslivet i nærvær av kirke og undervisningsminister Mary Kvidal og næringsminister Finn Kristiansen.

Fra venstre. Opplæringsleder Toril Eikaas Eide, Norsk Tekoinstitutt.

Fellesforbundets repr. Grethe Wahl Christoffersen.

Prosjektl. for utprøving av yrkeskurs Tommy Bogstrand.

Rådet for videregående opplæring studieinsp. Brita Been.

Utvalgets formann og Teko Landsforenings repr. Henning Koppen.

Formann i utvalget for industritekstilfaget Henning Koppen overleverer utvalgets arbeid til

dir. Kay Olav Winter, (rådet for fagopplæring i arbeidslivet).

Fra venstre, dir. Kay Olav Winter.

Kirke og undervisningsminister Mary Kvindal.

Forbundsleder John Stene Fellesforbundet.

Næringsminister Finn Krstensen.

Seiersborg Textilfabrikkkom tidlig igang med dette arbeidet, og etter hvert fikk halvparten av operatørene fagbrev i industritekstil. Et fagbrev fører til at det å arbeide i TEKO-bransjen statusmessig ikke blir liggende under andre bransjer. Man blir mer stolt av jobben sin og den bransje man arbeider i.  Derfor snakker man mer om arbeidet sitt både til både venner og familie, som kanskje er den beste reklame bransjen kan få.

Fordi man har langt større kunnskaper om hva man holder på med og forstår sammenhenget i arbeidet på en helt annen måte en tidligere, reduseres feil både på tekstiler og maskiner.

1 1990 ble Seiersborg Textilfabrikk solgt til Sandvika Veveri. Da ble produksjonen rettet mot gardin- og duk produksjon sektoren. Tekstiler er en uunnværlig del et interiør. Gardiner , tepper, duker og puter gir rommene et varmt preg, og myker opp. Fra 1991 ble Teflon-duken lansert fra Sandvika Seiersborg AS, med stor suksess. Man kan ikke se eller kjenne på duken at den er Teflonbehandlet! Man merker det først når man søler noe på den. Da vil du se at den er fukt og smussavvisende, og det er enkelt å bli kvitt det man har sølt -sug det bare opp med et hvitt tørkepapir eller en serviett - ikke gni! Det spiller ingen rolle om man søler vann, brus eller vin, -eller saus for den saks skyld. Fordi denne behandlingen beskytter tekstilet, den er permanent, og holder ca. 30 vask. Disse dukene har blitt husmorens beste venn.

Teflondukene vaskes i maskin på vanlig måte. Anbefalt temperatur er 40 grader C. Stryketemperaturen er avhengig av hvor mye polyester det er i dukstoffet. 100% bomull kan strykes med ***, mens 5551 Sandra, som inneholder 80% polyester, bare skal strykes med *. Stryking forbedrer (frisker opp) effekten av teflonbehandlingen.

De fleste dukene er 150 cm brede og selges i fire lengder: 180, 220, 270 og 310 cm. I de mest populære fargene, hvit, krem og julerød, finnes det også duker som er 360 cm lange. I den nye kvaliteten 5562 Paula har vi nå sydd opp duker som er 410 cm lange!

Runde duker med diameter 150 cm produseres i kvalitet 5520, 5562 og 5551, og i kvalitet 5532 syr vi duker med 200 cm diameter. Ønsker du en duk som er akkurat passe lang til ditt spisebord kan du kjøpe metervare eller be butikken om å sy duken for deg.

Sandvika teflonduker er produsert i Norge, og det er lagt vekt på skikkelig søm og en tiltalende innpakning. Dette gjør at Teflonduken er velegnet som gave.

Mange har store spisebord, og vi får stadig spørsmål om duker med spesielle mål. Vi har nå en avtale med en systue som syr duker på bestillling. Hvis du baserer deg på en av våre standard kvaliteter kan vi gi tilbud på en duk sydd med "dine" mål.

 

Kvalitetssikringssystemet NS-ISO-9001 jobbet vi med i over 3 år for å få innført, Det er et ledelsessystem for kvalitet som fokuserer på effektiviteten og kvaliteten i virksomhetens prosesser, samt leveransen av sluttproduktet og -tjenester. I november 1994 ble vi sertifisert, og det førte etter hvert til en kraftig nedgang i avvik og feil. Underveis var det mange instrukser og prosedyrer som måtte utarbeides. Viktig at prosessen gikk over tid, slik at operatørene fikk et eierforhold til dokumentene, at de ikke bare ble bokhyllemanualer. I en prosessindustri der varene måtte gjennom opp til 15-20 forskjellige behandlinger, tror jeg vi gjennom Kvalitetssikringssystemet NS-ISO-9001 fikk operatørene til å innse at alle var i et leverandør-  kundeforhold. Derfor ble det en bevist holdning til å gjøre kunden tilfreds med leveransen!

Vi innførte også Øko-Tex 100 som et positivt ledd i den tøffe konkurransen, og som en garanti til forbrukerne.

Trygge tekstiler - testet for helseskadelige stoffer etter Øko-Tex etter standard 100.

 

Byggingen av fabrikken ble påbegynt i 1817.    
Lise stiller inn programmet for Monforts spannramm Monforts spannramme Turid kjører varen i Air-Flow maskinen
Roy Henning har farget garn til Polycoat-tapet. Bjørn og Roy Henning farger på et relativt nytt anlegg Hilde ved spolemaskinen.
Johanne lager rennigsbommer til Polycoat tapet. Lab. Lab.
Åge sjekker spannrammen. Kalander. Leif.
Svimaskinen. Jan og jeg blir hedret for lang og tro tjeneste (30-år) ved Seiersborg Texstilfabrikk av dir. T, Kirsebom. Dette var i år 1990. Jan's og min kone var tilstede ved feiringen sammens med mange flere, både fra Sandvika Veveri og Seiersborg Textilfabrikk.
Endel av pensjonistene ved Seiersborg Textilfabrikk på tur til Strømstad. Harriet & Trygve Kirsebom, Gunhild & Wenche.
Karine og Johanne Tom og Reidar. Reidars kone og Carlo.
Rigmor. Eieren av både Sandvika Veveri, Seiersborg Tekstil og Landheim Veveri, Terje Grimnes er på besøk, her sammen med Lise. Birgit og Tore.
Bjørn og Frode. Kari Anne-Grethe og Marion.
                                                        Bilder fra et festmåltid.                                                                  Bilder fra et festmåltid.
                                                                                                                                       Bilder fra et festmåltid.
Anita. Bjørn og Johnny. Anne-Grethe og Leif.

Terje forbereder avslutningen av virksomheten i Fredrikstad i årskifte mellom 2006/2007ved å trekke opp champagneflasken. Trist, men man må bare innse at det ikke lenger var liv laga for videre drift. Måten han gjør det på er imponerende ved å invitere både "gamle og nye" medarbeidere til en minnestund. Det står det respekt av!

I første rekke fra høyre. Lise, Turid, Sverre, Terje og Henning. Bak, og det er mange, kommer dessverre ikke klart frem slik at jeg kan navngi alle. Men det kommer endel enkeltbilder etter hvert av de fleste.
Jessie og Steinar. May-Britt og Hilde. Grethe og Eivind.
Rigmor og Karin. John og Raya. Astrid og Grethe.
                                                              Fellesbilde-1                                                                    Fellesbilde-2
Hilde og Lise Marie. Janos og Johnny. Anders og og kona til Terje G.
Kjell May-Britt og Lillian. Arne.
Anne-Britt og Bjørn. Erling og May-Britt. Karin og Kari.
Erik og Reidar. Bjørn og Reidar, Anita og Elin.
Turid og Lise Ragnhild og Johnny og Stein.
   
Roy-Henning og Marion.